Maridalsveien 22, er en av Oslos slitere blant den gamle trehus-bebyggelsen. Huset er ca 250 år gammelt, og bygd som et bindingsverkshus; trebjelker med teglstein i mellom, som så er kledd med trepanel. Under restaureringen ble det funnet bjelker i bærekonstruksjonen som var gjenbruk fra et tidligere revet hus. Oslo har hatt en rekke teglverk og mursteinene som er benyttet i huset er fra to tidsperioder. Den eldste lave steinen stammer fra 1700 tallet og tidligere.

Huset har et portrom med adkomst fra Maridalsveien som lenge har vært en av de viktigste ferdselsårene ut av Oslo.

Her foregikk transport av folk, fe og vogner som hadde tilknytning til aktiviteten langs elva. Maridalsveien var også ferdselsåren til de viktige skogene utenfor byen.

I portrommet var det til å begynne med kun en trekvart høy port, for å holde dyre ute. Taket i dette rommet er bevart originalt med halm festet til det overliggende tretaket, pusset med mørtel og behandlet med dansk lesket kalk.  Bygget var formet som en hestesko med en liten bakgård. I den ene fløyen var det i 1.etg bryggerrom, med ildsted for bakst og tøykoking. I den andre fløyen er det rimelig å anta at det var en eller annen form for verksted eller husdyrhold.

Denne delen ble revet i ca 1968. Veggen inn mot hoveddelen ble da stående blottlagt, med åpent bindingsverk, slik det kan sees i dag. I huset har det trolig alltid vært bolig/er, med ulike funksjoner i 1.etg, ettersom disse rommene ligger sentralt mot Maridalsveien. Det kan med sikkerhet fastslås at det har vært melkebutikk her på 1900 tallet.

I 2006 da familen Svoor kjøpte huset, bokstavelig skalv det i konstruksjonene. Huset var kondemnabelt og akseptert revet av byantikvaren. Det meste er dog mulig, så med mye tid og pågangsmot ble huset del for del jekket opp, og fundamentert på nytt.